Portal de Periódicos da CAPES

The Torgar estate. The economic decline of an ancient landowning family of helgeland in the late middle ages

1986; Routledge; Volume: 3; Issue: 2 Linguagem: Norueguês

10.1080/08003838608580334

1503-111X

Ragnhild Høgsæt,

Historical and Archaeological Studies

Norsk sammendrag En har lenge ment at en av grunnene til at den norske staten ble svekket i seinmiddelalderen, var at aristokratiet som utgjorde kongens hird, ble sterkt økonomisk svekket i seinmiddelalderen. Dette skyldtes fallet i landskyldinntektene som fulgte av nedgangen i folketallet i denne perioden. Den gammelnorske staten bygde mye av makthandhevinga si på samarbeid med lokale godseiere, som for en begrenset økonomisk godtgjørelse var villige til å opptre som kongens representanter. Men i seinmiddelalderen hadde ikke lenger disse godseierne økonomisk grunnlag for å hevde en sosial status utover bøndenes, og de var ikke lenger i stand til å låne kongemakta lokal autoritet. Dette betydde en alvorlig svekkelse av landets verdslige øvrighet. Samtidig vet vi at kirkas makt økte parallelt med svekkelsen av statens. Kirka hadde større organisatoriske muligheter enn kongen til å tilpasse seg nedgangen i folketallet. Kirkas inntekter kan også ha utviklet seg mindre ugunstig enn statens. Riktignok ble også kirka rammet av en inntektsnedgang, både i form av landskyldfall og i form av et fall i inntektene av ei rekke kirkelige avgifter som indirekte var knyttet til folketallet. Men kirka økte andelen sin av jordegodset. Samtidig hadde Nidaros bispedømme betydelige inntekter i form av fisketiende, og etter all sannsynlighet hadde denne ei mindre ugunstig utvikling enn en del andre inntekter, både statlige og kirkelige. Dette dannet grunnlaget for ei utvikling som har fått enkelte historikere til å krakterisere seinmiddelalderens Norge som et stykke på vei et teokrati. Emnet for denne artikkelen er skjebnen for det gamle høvdingegodset rundt Torget i seinmiddelalderen. Slekta som hadde sete på Torget i høymiddelalderen, hørte til blant kongens støttespillere på Helgeland fra 1000‐tallet av. Men i seinmiddelalderen, på erkebiskop Eskils tid, gikk dette godset over til erkesetet. Det ble sete for en av erkebispens setesveiner. For så vidt kan vi si at dette godsets skjebne avspeiler maktforskyvninga mellom kirke og stat i Norge i seinmiddelalderen. Formålet med denne artikkelen er å avdekke noen av årsakene til den utviklinga det fikk. I denne hensikten blir det gjort et forsøk på å rekonstruere omfanget av godset, både i høy‐ og i seinmiddelalderen. Dette danner i neste omgang utgangspunktet for visse konklusjoner om det økonomiske grunnlaget for det nordnorske aristokratiet før og etter rikssamlinga. Hovedkonklusjonen er at godset med sentrum på Torget, i seinmiddelalderen gav alt for lite inntekter til å kunne tjene til livsopphold for en familie med aristokratiske pretensjoner. Videre kan det se ut som inntektene av dette godset må ha vært relativt begrensede allerede i høymiddelalderen. Mannedauen kan nok ha betydd det økonomiske nådestøtet for godseierne på Torget, men allerede før denne må inntektsgrunnlaget dette godset representerte, ha vært relativt beskjedent. Hvor langt tilbake denne tilstanden går, er uvisst. Det er mulig at rikssamlinga betydde omfattende konfiskasjoner av det jordegodset som hadde ligget til Torget i Torolv Kveldulvssons tid, og at dette er årsaken til det beskjedne omfanget av godset seinere i middelalderen. Men det er tenkelig at godset aldri har vært av omfattende størrelse. Heller ikke Dønnes‐godset ser ut til å ha vært av så stort omfang. Det er et spørsmål om ikke grunnlaget for nordnorsk høvdingemakt i si tid har vært andre inntekter enn dem som knyttet seg til jordegods. Sagaene nevner finneferden som en viktig inntektskilde for dem, i tillegg til egen utnytting av fiske og jakt (f.eks. selveide). Finneferden var etter rikssamlinga et kongelig monopol som det lokale aristokratiet i beste fall kunne få til låns som kompensasjon for utførte tjenester for kongen. Dette henviste det nordnorske aristokratiet til i første omgang å søke kongens gunst, men på noe lengre sikt var denne utilstrekkelig. På 1200‐tallet ser det ut til at finneferden hadde tapt økonomisk betyding. Mulighetene for inntekstøking gjennom kongstjeneste ble derfor redusert, og de ble ytterligere forringet ved kongens inntektstap i seinmiddelalderen. Dette gjorde erkebispen til et langt mer tiltrekkende alternativ enn før når det gjaldt økonomisk partnerskap for det nordnorske aristokratiet. Vi vet ikke under hvilke vilkår Torget kom i erkesetets eie. Men visse indikasjoner kan peke mot at de tidligere eierne på en eller annen måte hadde krav på å få godset i len av erkebispen. I alle fall ser det ut til å ha fungert som et len under erkebispen, men det gav ikke tilstrekkelige inntekter til å kunne gi innehaveren noen sosial posisjon vesentlig høyere enn en velstående bondes. Det ser derfor ut til at posisjonen som erkebispens setesvein har vært det viktigste grunnlaget for lensinnehaverens sosiale prestisje i seinmiddelalderen. Konklusjonen må derfor være at kongen i høymiddelalderen bygde mye av makta si over det nordnorske samfunnet på at han subsidierte et lokalt aristokrati som hadde utilstrekkelig med egne inntekter, enten på grunn av jordegodskonfiskasjoner i forbindelse med rikssamlinga, eller fordi det aldri hadde hatt noe omfattende jordegods, men basert seg på andre inntekter som f.eks. finneferden. I seinmiddelalderen var ikke lenger kongen i stand til å yte ei tilstrekkelig subsidiering, og deler av aristokratiet vendte seg derfor til erkebispen som økonomisk beskytter. Dette ble en medvirkende faktor bak erkebispens sterke maktposisjon fram til reformasjonen.