Portal de Periódicos da CAPES

Hvorfor smiler vi?

2012; Norwegian Medical Association; Volume: 132; Issue: 21 Linguagem: Norueguês

10.4045/tidsskr.12.1100

0807-7096

Ole Didrik Lærum,

European and International Law Studies

Å smile er egentlig noe ganske mystisk. Det forekommer i utrolig mange sammenhenger, og slike bevegelser av munnvikene involverer en rekke forskjellige muskler. Det er også pussig at øynene våre avslører om vi virkelig smiler eller om vi bare later som. Egentlig deltar hele ansiktet i smileprosessen, og av og til har også kroppen medbevegelser. Smiling forekommer også i dyreverdenen, og vi vet at hester kan både smile og le. Ingen ting er så kostelig som en lattermild hest, selv om det er et sjeldent syn. Egentlig er smil en måte å kommunisere emosjoner på, men på verdensbasis kan det være store kulturelle forskjeller. I noen land blir smiling oppfattet som en negativ ytring, og det hevdes at japanere smiler først og fremst når de er forvirret eller sinte. Noen biologer går så langt som til å hevde at smilet oppsto under evolusjonen for om lag 30 millioner år siden og var en måte å uttrykke angst på. Derved signaliserte urmenneskene til fiendene sine at de var ufarlige og underkastet seg. Men i dag kan smil være en måte å vise overlegenhet på. Smil kan virke seksuelt tiltrekkende og det kan også være en måte å kommunisere på. Et spontant smil hos nyfødte er en måte å få kontakt på og samtidig et sterkt signal om at babyen er i ferd med å dukke opp fra «urmørket» og bli blant oss. Veterinær og mangeårig professor i fysiologi, Weiert Velle (1925 – 2007) var en internasjonalt kjent forsker på kjønnshormoner. Han var også en debattglad mann og ikke redd for å si sin mening. Etter at han utga flere artikler og en bok i 1980-årene der han skrev om kjønnshormoner og atferd, ble det sterk reaksjon. Da Velle hevdet at biologiske forskjeller mellom mann og kvinne ikke forsvinner ved kjønnsnøytral barneoppdragelse, kastet han på den tiden ut en brannfakkel (1). Denne konklusjonen provoserte kretser innen kvinnesak og likestilling som mente at all kjønnsbetinget atferd var tillært. Men Velle var ikke redd for å svare på angrepene. I tillegg tillot han seg en aldri så liten vitenskapelig spøk. Fra den årlige høytideligheten under immatrikulering av studenter ved henholdvis Landbrukshøgskolen og Idrettshøgskolen hadde han observert at jentene smilte mye mer enn guttene. Dette måtte undersøkes nærmere, så fra tilskuerplass begynte han å krysse av hvem som smilte til rektor eller direktør. Her fremkom det store kjønnsforskjeller, og disse funnene publiserte han i Norsk Veterinærtidsskrift i 1980. Artikkelen er et historisk eksempel på såkalt «motstrømsforskning» som vi fortsatt kan tillate oss å smile av – uten at dette smilet behøver å være et uttrykk for angst!